Juridisk-hjelp.no

Godkjent av tilsynsrådet for advokatvirksomhet

AVGJØRELSER FRA LAGMANNSRETTEN

Eidsivating lagmannsretts dom 14.12.2004. LE-2004-024322. TRs saksnr. 03/00780. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Trygderetten stadfestet fylkestrygdekontor ets vedtak om avslag på tilleggspensjon som ung ufør. Mann, født 1973, ble sykmeldt i 1998 og har siden mottatt trygdeytelser. Diagnosen ble oppgitt til panikklidelse med sekundær depresjon. Uførepensjon ble tilstått i vedtak av 2002, uføretidspunktet satt til 1998. I for bindelse med søknad om uførepensjon i 2001 ble diagnosen unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse oppgitt. Lagmannsretten bemerket at det er situasjonen pr. fylte 26 år som er interessant. Spørsmålet i første rekke er om saksøkeren kan dokumentere at han hadde en varig, alvorlig sykdom på dette tidspunktet, som førte til en betydelig funksjonshemming. Nye bevisfakta kan tillegges vekt i den grad de kaster lys over situasjonen før fylte 26 år. Ellers er det de faktiske omstendigheter som var kjent for fylkestrygdekontorets vedtak som domstolkontrollen skal relatere seg til. Etter å ha redegjort for lovforarbeidene til lov-endringen fra 1.1.1998, viste lagmannsretten til Rikstrygdeverkets rundskriv og uttalte følgende: "Rundskrivet er ikke bindende for retten, men det er på det rene at det stilles strengere krav til en medisinsk diagnose enn det som kr eves for å fastslå uførhet. Varig sykdom som fører til varig nedsettelse av inntektsevnen med minst halvparten, er altså ikke nok." Lagmannsretten la til grunn at vedkommende hadde hatt psykiske plager siden barn-dommen, men at disse hadde vær t av varierende grad. Han hadde utvilsomt vært hemmet både i arbeidsliv og dagligliv. Vilkårene for å få uførepensjon ble ansett oppfylt fra 1998. Sykdomsbildet før fylte 26 år ble imidlertid ikke ansett så alvorlig at han hadde krav på garantert tilleggspensjon. Det ble vist til at han syntes å ha blitt mer hemmet av angsten de sener e år, og at tidligere behandlingsmuligheter ikke var utnyttet. Staten frifunnet.


Hålogaland lagmannsretts dom 13.02.2004 . LH-2003-00787. TRs saksnr. 02/01761. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: HRs kjæremålsutvalg samtykket ikke til anke uavhengig av ankegjenstandens verdi. Spørsmål om bortfall av dagpenger for perioden 28.12.2000 - 08.01.2001 på grunn av manglende innsendelse av meldekort eller unnlatelse av å møte personlig på arbeidskontoret, jf. folketrygdloven § 4-8. Lagmannsretten la til grunn at vedkommende var kjent med at melding måtte gis til Aetat 28.12.2000. Spørsmålet i saken var om han med rimelig grunn unnlot dette. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 14.03.2008. LB-2006-187783. T Rs saksnr. 06/01635. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om yrkesrettet att-føring. Trygderetten stadfestet vedtak hvor en mann født 1978 ikke ble funnet berettiget til yrkesrettet attføring til vernepleier. Trygderetten la vekt på at arbeid innen sosial- og helseyrkene ikke var spesielt høvelig for vedkommende med bakgrunn i hans helse og adferdsmessige problemer. De medisinske vilkår for attføring var ansett oppfylt. Spørsmålet var om utdanningen var nødvendig og hensiktsmessig for å skaffe ham et høvelig arbeid, jf. folketrygdloven § 11-6. Vurderingen var knyttet ti l hans psykiske problem og rusmisbruk. Etter lagmannsrettens vurdering hadde Trygderetten lagt til grunn feil faktisk grunnlag med hensyn til saksøkers bruk av rusmidler. Lagmannsretten kunne heller ikke se bort fra at Trygderetten hadde foretatt feil lovanvendelse når det skrives at et arbeid innen helse- og sosialyrkene ikke er spesielt høvelig for vedkommende. Trygderettens kjennelse ugyldig.


Frostating lagmannsrett dom 22.05.2002. LF-2001-00869. TRs saksnr. 01/01048. Ikke-grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Mann med syns- og hørselssvekkelse oppnådde cand. mag under attføring. Han var tilbudt arbeid, men ville fortsette med hovedfag som attføringstiltak. Lagmannsretten uttalte at "A som andre arbeidstakere ikke kan stille strenge krav til høvelig arbeid. Som sterkt funksjonshemmet med behov for tilrettelagt arbeid, må han i noe større grad enn andre finne seg i å være overkvalifisert." Selv om hovedfag ble ansett hensikts-messig, var det ikke nødvendig for å skaffe seg høvelig arbeid. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 04.09.2006. LB-2005-009828. TRs saksnr. 03/05522. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Trygderetten stadfestet avslag på krav om uførepensjon fra 56 år gammel mann. Han hadde artrose og muskelsmerter og hadde ikke vært i arbeid siden 1985. Vedkommende kom opprinnelig fra Pakistan, og hadde arbeidet i Postverket fra 1971 ti l 1985. Lagmannsretten fant at vilkåret om hensiktsmessig attføring ikke var oppfylt, da saksøkeren bare hadde vær t i arbeid i tre dager i 1986, uten til-rettelegging. Før attføring var forsøkt, kunne hel ler ikke
restarbeidsevne og år saksforhold fastslås. Uttalelser om at saksøker hadde vist manglende vilje til å komme i arbeid eller bedre sin arbeidsevne. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 06.05.2008. LB-2007-053911. T Rs saksnr. 06/02013. forenklet grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Spørsmål om gyldigheten av Trygderettens kjennelse om avslag på krav om uføreytelse. Saksøker var 44 år da hun søkte om uføreytelse i 2004. Hun var gift og hadde tre barn fra 14 til 20 år. Hun kom til Norge som flyktning i 1987. Hun hadde i det vesentlige vært hjemmearbeidende, men arbeidet deltid som renholder 1997-1999. Hun ble 100 % sykmeldt i 1998 og hadde etter dette ikke vært i arbeid. Vedkommende hadde et sammensatt sykdomsbilde, hvor sykelig overvekt og plager i samband med dette (høyt blodtrykk, diabetes og muskel-/skjellettplager) var sentralt. Lagmannsretten la til grunn at opphold ved institusjon med behandlingsopplegg basert på kostholdsveiledning og fysisk aktivitet kunne være egnet ti l å redusere overvekten. Så lenge slik behandling ikke var forsøkt, eventuelt i kombinasjon med behandling mot søvn-forstyrrelser og psykiske plager, var det vanskelig å fastslå at behandling ikke kunne bedre arbeids- og inntektsevnen i slik grad at dette kunne få betydning for retten til uføreytelser. Behandlingsvilkåret i folketrygdloven § 12-5 var da ikke oppfylt. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 14.05.2007. LB-2006-82649. TRs saksnr. 05/03419. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for rett til uførepensjon var oppfylt, særlig vilkåret om gjennomgått hensiktsmessig behandling. Lagmannsretten bemerket at kravet om hensiktsmessig behandling i folketrygdloven § 12-5 innebærer at vedkommende skal være ferdig behandl et i forhold til inntekts og arbeidsevnen, ikke bare i forhold til sykdommen isolert sett. I aktuelle sak var vedkommende 36 år. Da Trygderetten avgjorde saken hadde hun fire barn. I mars 2007 fødte hun sitt femte barn. Hun hadde et sammensatt sykdomsbilde, med kronisk muskelsmertesyndrom og depressive plager. Lagmannsretten mente at hun ikke hadde fått optimal behandling for sin depresjon. Hovedtyngden av behandl ingen hadde vært i forhold til de somatiske plagene. Det forhold at behandlingen kan komme til å værevanskelig og langvarig kunne ikke være avgjørende i dette tilfellet. Vist til hennes unge alder og at hun i utgangspunktet hadde mange yrkesaktive år foran seg. Hennes situasjon ville også kunne endr e seg når barna ble eldre. Lagmannsretten kom til at hensiktsmessig behandling ikke var utprøvd. Det heftet ellers ikke feil ved Trygderettens saksbehandling. Staten frifunnet.


Frostating lagmannsretts dom 24.10.2006. LF-2006-012416. T Rs saksnr. 05/02466. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om rett til uførepensjon. En mann som hadde arbeidet som inspektør i en offentlig etat, fikk en ryggskade da han falt ned en trapp i 1995. Han var da 38 år . Han ble sykmeldt og sluttet i stillingen i 1999. Han ble tilstått 100 % uførepensjon i Statens Pensjonskasse i 2000, og har ikke senere vært i arbeid. Han har satt fram flere krav om uførepensjon, som alle er avslått. Det aktuelle krav ble framsatt i desember 2003. Avslagene er begrunnet med at vilkåret om hensiktsmessig behandling og attføring ikke er oppfylt. Trygderetten stadfestet i kjennelse av desember 2005 fylkestrygdekontorets vedtak. Lagmannsrettens flertall kom til at den behandling han hadde fått for sine kroniske smerteplager ikke var tilstrekkelig og at han hadde videre et Behandlingspotensiale. De behandlingsmuligheter som forelå var ikke prøvd i tilstrekkelig grad. Mindretallet fant det uklart hvilke behandlingstilbud som forelå da saksøkeren ble skadet i 1995, og pekte på at han hadde fulgt den behandling han var tilbudt. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 21.08.2006. LB-2004-069903. T Rs saksnr. 04/00920. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om rett til uføre-pensjon. En kvinne, født 1967, ble i 1997 tilstått uførepensjon. Vedtaket ble opphevet som ugyldig av fylkestrygdekontor et i 2003. Grunnlaget var at trygdeetaten i tidligere avgjørelse bygget på at vedkommende hadde gjennomgått behandling hos psykolog. Det ble senere avdekket at behandleren var utdannet psykolog, men ikke hadde autorisasjon. Vilkåret om gjennomgått hensiktsmessig behandling i folketrygdloven § 12-5 var da ikke oppfylt. Lagmannsretten var enig med Trygderetten i at saksøkeren ikke hadde krav på uførepensjon når kravet i folketrygdloven § 12-5 om hensiktsmessig behandling ikke var oppfylt på tidspunktet da Trygderetten og fylkestrygdekontor et traff sine avgjørelser. Bemerkninger om virkningen av at fylkestrygdekontoret ikke hadde materiell kompetanse til å fatte vedtaket. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 07.11.2001. LG-2001-00055. TRs saksnr. 00/00659. Grunngitt kjennelse.
Sammendrag: Mann på 33 år. lagmannsretten uttalte: "A var 33 år på tidspunktet for Trygderettens kjennelse, hvilket i attføringssammenheng må regnes for ungt." TRs kjennelse likevel ugyldig.


Borgarting lagmannsrett dom 11.10.2001. LB-2000-02662. TRs saksnr. 99/03736. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Kvinne på 34 år. Lagmannsretten uttal te: "I denne saken, som gjelder en relativt ung kvinne, er det ikke mulig å fastslå dette når yrkesmessig attføring i regi av det offentlige ikke har vært gjennomført eller forsøkt." Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 17.11.2000. LB-1999-01192. TRs saksnr. 98/00343. Ikke-grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Kvinne på 47 år. Lagmannsretten uttalte: "A er 47 år. Dette er riktignok en lav alder i trygdesammenheng og attføring." TRs kjennelse likevel ugyldig.


Agder lagmannsretts dom 06.03.2006. LA-2005-070793. T Rs saksnr. 04/01980. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt gyldigheten av kjennelse fra Trygderetten om stadfestelse av fylkestrygdekontor ets avslag på krav om uførepensjon. Mann, født 1953, hadde fr a 1984 arbeidet i et firma som drev med brønnboring. Han hadde senere kjøpt seg inn i firmaet og hadde nå en eierandel på 90 %. Sønnen eide de resterende 10 %. Han ble i januar 2001 sykmeldt for ryggplager og har ikke senere gjenopptatt arbeidet. I 2002 gjennomgikk han to for søk på arbeidsutprøving i regi av Aetat. Først som vaktmester, men dette ble oppgitt etter et par dager på grunn av ryggplager. Dernest forsøkte han tre uker i en industripark. Konklusjonen var at han hadde svært lav restarbeidsevne, og at han ikke ville fungere i ordinært eller tilrettelagt arbeid. Trygderetten hadde sluttet seg til fylkestrygdekontorets vurdering om at hensiktsmessig attføring ikke var gjennomgått i tilstrekkelig grad. Lagmannsretten uttalte at kravet til at attføring skal være tilstrekelig utprøvet er svært strengt. Da det bare var forsøkt to kortvarige attføringstiltak mente lagmannsretten at det burde foretas ytterligere utredning og arbeidsutprøvingstiltak i samarbeid med medlemmet. Det må gjennomføres avlaring av både de fysiske og psykiske årsaker til hans nedsatte arbeidsevne, samt mulige tiltak til bedring av arbeidsevnen. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 27.03.2003. LG-2001-01866. TRs saksnr. 01/01179. Ikke-grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Mann på 39 år. Håndleddssmerter. Lagmannsretten uttal te: "Etter praksis skal det meget til for at attføringsmulighetene anses uttømte eller urealistiske. Dette fremgår blant annet i i Trygderettens kjennelse av 19. desember 1994, "Fibromyalgisaken". Særlig gjelder dette i forhold til yngre personer med muskel og skjelettlidelser. se st.prp. nr. 61 side 142 (ii)." Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 17.11.2000. LB-1999-01192. TRs saksnr. 98/00343. Ikke - grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Kvinne på 47 år , fibromyalgi, 12 år utenfor arbeidslivet. Ikke forsøkt attføring. Uttalt konkret: "Spørsmålet blir etter lagmanns-rettens oppfatning om det er klart at As sykdom må vurderes som så invalidiserende at det var hensiktsløst å prøve attføring da Trygderetten fattet sin avgjørelse". TRs kjennelse likevel ugyldig.


Frostating lagmannsretts dom 16.04.1999. LF-1998-00402. TRs saksnr. 96/02408. Ikke-grunngitt kjennelse. Folketrygdloven av 1966.

Sammendrag: Mann på 39 år. Smerter etter brokkoperasjon. Lagmannsretten uttalte: "Som Rikstrygdeverket påpeker, må det stilles relativt strenge krav for sannsynliggjøring av skjulte sykdommer som grunnlag for uførepensjon. Tilsvarende må det bevises at yrkesmessig attføring er forsøkt, videre må det vurderes arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring. Dette gjelder i særlig grad overfor yngre og middelaldrende personer, jf. uttalelse fra Trygderetten i den såkalte fibro-myalgikjennelsen som ble avsagt 19. desember 1994." TRs kjennelse likevel ugyldig. Anke til HR nektet fremmet.


Gulating lagmannsretts dom 27.03.2003 . LG-2001-01866. TRs saksnr. 01/01179. Ikke-grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Mann på 39 år. Håndleddssmerter. Lagmannsretten uttal te: "at når A gir uttrykk for at han i realiteten ikke har noen restarbeidsevne, er det mer knyttet til hans totale livssituasjon. Den synes i stor grad å være preget av passivitet, negativ holdning og manglende motivasjon i forhold til attføring. I tillegg synes han å ha en del sosiale hemninger, men uten at disse har sammenheng med håndleddskaden. De foran nevnte forhold kan det ikke legges vekt på ved avgjørelsen av om vilkårene for uførepensjon er oppfylt. Det fremgår av § 12-6 annet ledd, annet punktum at sosiale problemer ikke gir rett til uførepensjon. Annerledes om sosiale problemer og begrensninger er uttrykk for psykisk sykdom. I denne saken reiste attføringsutvalget tidlig spørsmål om behovet for utredning av søkerens psykiske helse. Dette med tanke på å avklare eventuell sosial angst. A har imidlertid avvist behov for dette. I mangel av opplysninger om annen sykdom enn håndleddskaden legger lagmannsretten til grunn at den i hvert fall ikke forårsaker slik uføregrad i forhold til ethvert arbeid som loven krever for uførepensjon." Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 31.08.2007. LG-2006-159536. T Rs saksnr. 06/02641. Forenklet grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om fastsettelse av uføregrad. En gårdbruker var tilstått uførepensjon etter en uføregrad på 75 %. Fylkes-trygdekontoret hadde lagt til grunn at han i tillegg til et styreverv kunne utføre administrativt arbeid på gården og dermed hadde restinntektsevne. Fylkestrygdekontorets vedtak ble stadfestet av Trygderetten. Saken ble brakt inn for lagmannsretten med påstand om at Trygdrettens kjennelse var ugyldig, men søksmålet førte ikke frem. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 04.06.2007. LB-2006-98275. TRs saksnr. 05/02142. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om vilkåret om varig nedsatt inntektsevne med minst 50 % var oppfylt, jf. folketrygdloven § 12-7. Saksøker var lege. Hennes restarbeidsevne var ikke omstridt. Tvisten gjaldt fastsetting av inntektsnivå før uførhet, da hun var dels ansatt og dels selvstendig næringsdrivende. Lønnsinntekten var den hun hadde før uføretidspunktet. Hennes inntekt som selvstendig næringsdrivende de siste tre år før uførhet var ikke representativ, og inntekten ble fastsatt lik privatpraktiserende legers inntektsnivå på uføretidspunktet. Inntektsøkning som følge av den sener e innførte fastlege-ordning ble det ikke tatt hensyn til. Staten frifunnet.


Frostating lagmannsretts dom 15.12.2004. LB-2004-0732. TRs saksnr. 02/02815. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Trygderetten stadfestet fylkestrygdekontor ets vedtak om opphør av 50 % uførepensjon. Vedtaket var begrunnet med at vedkommende hadde utvist reell yrkesaktivitet som var uforenlig med vilkåret om at inntektsevnen må være varig nedsatt med minst 50 %. Lagmannsretten anførte at i og med at saksøkeren ikke fikk utbetalt godtgjørelse for arbeid i ektefellens firma, var lønn ikke retningsgivende for inntektsevnen. Det må foretas en direkte vurdering av hennes arbeidsevne/inntektsevne. Hvis hun faktisk arbeidet mer enn 50 % over en viss tid, indikerer det en større inntektsevne enn 50 %, og det må da være riktig at hun ikke var berettiget til uførepensjon (fra det tidspunkt opphøret ble gitt virkning). Når det gjelder bevisvurderingen, anførte lagmannsretten at det al minnelige prinsipp om fri bevisvurdering kommer til anvendelse. Etter en gjennomgang av bevisene i saken sluttet lagmannsretten seg til Trygderettens konklusjon. På opphørstidspunktet var ikke lenger hennes inntektsevne nedsatt med minst 50 % ut fra omfanget av den arbeidsinnsatsen hun hadde utført. Staten frifunnet.


Agder lagmannsretts dom 10.03.2006. LA-2005-111995. T Rs saksnr. 04/01648. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt fastsettelse av uføretidspunkt, jf. Folketrygdloven § 12-10, jf. § 12-7. Trygderetten stadfestet fylkestrygdekontorets vedtak om å sette uføretidspunktet for tilståelse av 70 % uførepensjon til januar 2001 og uføretidspunktet for 50 % uførepensjon til januar 2003. Medlemmet anførte at uføretidspunket måtte settes ti l 1992. Medlemmet var en mann født 1942 som var utdannet skogagronom. Han bodde på farsgården som han hadde odelsrett til og arbeidet der etter utdannelsen. I 1975 flyttet han og begynte å arbeide ved en trelastbedrift. Han sa opp sin stilling der i 1992. Forut for oppsigelsen hadde han konsultert sin behandlende lege flere ganger for ulike helseplager. Både av somatisk og psykisk årsak. Det hadde også vært betydelig misnøye med arbeids-miljøet i bedriften. Fra 1992 arbeidet han på farsgården, med varierende inntekter. I gårds-arbeidet ble han imidlertid i varierende grad bistått av slektninger i den daglige driften. Lagmannsretten bemerket at det som hovedregel først etter gjennomgått attføring og behandling at det er mulig å vurdere om de medisinske vilkår for uførepensjon er oppfylt. Vedkommende hadde ved sin framgangsmåte da han sluttet i bedriften i 1992 ikke gjennomgått slike tiltak. Det manglet derfor et sentralt element som ellers kunne dokumentere mer direkte at vilkårene for uførepensjon var oppfylt på et tidligere tidspunkt. Lagmannsretten var derfor henvist til å klarlegge om vedkommende ved hjelp av andre framlagte beviser oppfylte sin bevisbyrde med hensyn til om hans helsetilstand i 1992 var slik at han måte anses varig ufør i pensjons-betingende grad. Lagmannsretten delte Trygderettens vurdering om at hans helsesituasjon hadde variert i årene etter 1992. Det var ikke nødvendig å ta stilling til om inntektstallene tilsa at varig 50 % uførhet forelå, eller betydning av bistand fra andre i gårdsarbeidet. Lagmanns-retten fant at han ikke hadde oppfylt sin bevisbyrde med hensyn til at reduksjon i arbeidsevne gjaldt andre former for arbeid enn det skogs/gårdsarbeid han faktisk hadde utført. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 14.01.2008. LG-2006-159536. T Rs saksnr. 06/02641. Forenklet grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om fastsettelse av uføregrad ved yrkesskade. En tidligere frisk kvinne falt under utførelse av arbeid ned fra en gardintrapp i 1999. Hun pådro seg skader i høyre skulder og nakke/rygg. Skaden ble godkjent som yrkesskade. Kvinnen ble i 2005 innvilget 100 % uførepensjon, hvorav 50 % etter særreglene ved yrkesskade. Trygderetten stadfestet dette vedtaket for så vidt gjaldt uføre-graden, men oppjusterte inntekten på skadetidspunktet. Trygderetten la til grunn at 50 % av uførheten skyldtes andre forhold enn yrkesskaden, blant annet følgeskader etter bryst-kreftoperasjon i 2000. Lagmannsretten kom til at saksøkers yrkesskade med over vekt av sannsynlighet utgjør årsaken til at saksøkeren utviket et smertesyndrom som igjen ledet til full arbeidsuførhet. Lagmannsretten fant at saksøker hadde sannsynliggjort at mer enn 70 % av hennes uførhet skyldtes yrkesskaden. Uttalelser om årsaks- og bevisvurderinger. Trygde-rettens kjennelse opphevet for så vidt gjaldt fastsettelse av yrkesskadebetinget uføregrad.


Gulating lagmannsretts dom 23.01.2003 . LG-2001-01540 A. T Rs saksnr. 00/02556. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: I saken var det sterkt divergerende opp-fatninger med hensyn til årsaksspørsmålet mellom leger som hadde uttalt seg. Lagmannsretten uttalte: "Dette innebærer at det i fravær av avgjørende opplysninger i den ene eller annen retning må det foretas en bred og alminnelig bevisvurdering. Temaet i foreliggende sak er om det fremstår som mer enn 50 % sannsynlig at saksøkers sykdom skyldes fallet i januar 1996. Lagmannsretten kommer ut fra sin bevisvurdering til at As fall på jobb i januar 1996 med overveiende sannsynlighet utgjør årsaken til at hun utviklet et smertesyndrom som igjen ledet til full arbeidsuførhet." TRs kjennelse ugyldig.


Hålogaland lagmannsretts dom 16.05.2006. LH-2005-154768. T Rs saksnr. 04/03012. Forenklet grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt fastsettelse av uføregrad ved tilståelse av uførepensjon ved yrkesskade. En hjelpepleier ble skadet i september 1999 mens hun var på jobb. Hun var utsatt for et uhell, da bakluken på bilen hun brukte falt ned over ryggen hennes. Skaden ble godkjent som yrkesskade. Etter å ha gått syk-meldt i lengre tid, ble hun i 2003 innvilget 90 % uførepensjon fra september 2000. Uføre-tidspunktet ble satt til september 1999. Halvparten av uførheten ble tilskrevet yrkesskaden. Det ble lagt til grunn at yrkesskaden forverret hennes eksisterende ryggplager. For lagmanns-retten anførte saksøkeren at det skal innfortolkes en betingelseslære i vilkårene for å fordele den erversmessige uføregrad. Dette innebærer at den trygdede uten hensyn til yrkesskaden måtte ha fal t ut av yrkeslivet for at tidligere skade skal tillegges betydning. Lagmannsretten fant at ordlyden i folketrygdloven § 12-18 er relativt klar. Ved flere årsaker til uførhet, skal det gjøres en fordeling mellom årsakene. Bestemmelsen innebærer videre en skjerpet årsaks-lære. Det skal ses bort fra andre årsaker til uførhet enn yrkesskaden/yrkessykdommen med mindre disse utgjør mindre enn 30 % av den totale uførhet. Både lovens ordlyd, forarbeider, forskrifter og rettspraksis, talte etter lagmannsrettens syn mot at det gjaldt en form for "betingelseslære". Lagmannsretten fant ikke at Trygderetten hadde gjort feil i bevis-bedømmelsen. Staten frifunnet.


Eidsivating lagmannsretts dom 19.03.2001. LE-2000-00622. TRs saksnr. 99/04971. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Uttalt: Lagmannsretten forstår saksøkerens anførsler slik at det hevdes å være uriktig rettsanvendelse når det ikke er lagt avgjørende vekt på at As symptomer har vedvart sammenhengende fra skadetidspunktet. Og at arbeidsulykken etter gjeldene praksis i personskadesaker er å betrakte som en nødvendig årsak til uførheten. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det gjelder noen slik årsaksregel som kan medføre avvik fra lovens krav om minimumsgrad av yrkesskaderelatert uførhet. Erstatningsrettslige prinsipper kan ikke uten videre legges til grunn innenfor alle deler av trygderetten. Man har her å gjøre med velferdslovgivning og positivt lovfestede vilkår for offentlige tilleggs-/særytelser som bare gjelder for angitte skade-/sykdomstilfeller. Staten frifunnet
.


Borgarting lagmannsretts dom 14.04.2008. LB-2007-016327. TRs saksnr. 07/01939 og 06/01769. Grunngitt kjennelser.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmål om godkjenning av takling av fotballspiller som yrkesskade etter folketrygdloven § 13-3. Lagmannsretten viste til Rt-2006-1642 og kom til at det ikke var noen avgjørende forskjell på faktum i den saken og i den foreliggende sak. Lagmannsretten fant dermed, under noe tvil, at taklingen fotballspilleren ble utsatt for, skilte seg slik fra spillets ordinære gang at takl ingen måtte anses som arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 annet ledd. Trygderettens kjennelse ugyldig.


Gulating lagmannsretts dom 19.02.2008. LG-2007-12703. TRs saksnr. 06/03600. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjelder spørsmålet om godkjenning av yrkes-skade, jf. folketrygdloven § 13-3. Arbeidstakeren var utdannet bilmekaniker, men arbeidet på skadetidspunktet som biltester ved et av Nor ges Automobilforbunds testsentre. Han ble bedt om å assistere en kollega med inspeksjon av et kjøretøy. Under inspeksjonen pådro han seg kraftige smerter i ryggen og det er senere påvist skiveprolaps. I skademeldingen var det opplyst at skaden skjedde ved vridning av ryggen som følge av endret arbeidsstilling mens han var under bilen. Lagmannsretten sluttet seg til Trygderettens vurdering om at vedkommendes ikke hadde vært utsatt forarbeidsulykke, jf. § 13-3. De arbeidsforholdene han hadde under bilen, ved at det var for lavt og at han der for måtte stå bøyd under vridningen, innebar ikke noen uvanlig eller spesielt risikofylt arbeidssituasjon nær en faregrense. Staten frifunnet.


Frostating lagmannsretts dom 09.11.2006. LF-2006-48105. TRs saksnr. 04/04656. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Spørsmålet i saken er om en hendelse kan godkjennes som arbeidsulykke. Bibliotekar ble påført ansiktslammelse "Bells parese" etter å ha blitt utsatt for kald luft fra airconditionanlegg. Partene var enige om at bibliotekaren hadde vært utsatt for en tidsbegrenset ytre hending i lovens forstand. Lagmannsretten bemerket at vedkommende ikke var utsatt for en markert ulykkeshendelse i form av en plutselig eller uventet ytre hending som faller inn under folketrygdloven § 13-3 annet l edd første punktum. Airconditionanlegget var i ordinær bruk den aktuelle dagen og fungerte normalt. Heller ikke kunne utblåsning av kaldluft fra et airconditionanlegg anses som en be-lastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid, jf. folketrygdloven § 13-3 annet ledd annet punktum. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 13.07.2006. LG-2005-168779. TRs saksnr. 04/04999. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt krav om å få godkjent en hendelse som yrkesskade. Spørsmålet i saken var om en sykepleiers rygglidelse etter å ha løftet/støttet en pasient er å anse som en arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. annet ledd. Lagmannsretten var enig med Trygderetten i at det ikke hadde inntruffet noe ulykkesartet eller at hendel sen hadde medført noen påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt for arbeid som sykepleier ved legevakten. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 24.10.2006. LG-2004-066463. TRs saksnr. 03/03812. Forenklet grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om erstatning etter yrkesskadeforsiringsloven og gyldigheten av Trygderettens kjennelse vedrørende avslag på godkjenning av yrkesskade. En stillasarbeider skadet kneet sitt i forbindelse med at han skulle bære to vel tre meter lange aluminiumsspir på til sammen ca.20 kilo på høyre skulder ned en leider på en oljeplattform i Nordsjøen. Skaden oppstod i det han satte venstre fot ned i det øverste trappetrinnet i leideren. Han fikk umiddelbart sterke smerter i kneet. Lagmannsretten kom til at hendel sen måtte godkjennes som yrkesskade etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd og folketrygdloven § 13-3. Det ble lagt til grunn at skaden skjedde i forbindelse med en krevende arbeidssituasjon som innebar særlige risikomomenter. Lagmannsretten viste blant annet ti l Høyesteretts avgjørelse i den såkalte "Skyggedommen", Rt.2005 side 1757. Trygderettens kjennelse kjent ugyldig.


Borgarting lagmannsretts dom 19.04.2002 . LB-2001-01935. TRs saksnr. 01/01239. Ikke grunngitt kjennelse.

Renholder pådro seg prolaps etter å ha løftet sekk med returpapir. Etter lagmannsrettens oppfatning var det "bare vekten i seg selv som anføres å være det uforutsigbare element. Det har ellers ikke inntruffet noe ulykkesartet eller uventet hendelsesforløpet” Etter lagmannsrettens oppfatning ligger ikke løft av tunge sekker utenfor arbeidets alminnelige ramme. A måtte være forberedt på at sekker med avfallspapir kunne ha forskjellig vekt og ta forholdsregler i forhold til dette. Staten frifunnet. Anke til HR nektet fremmet.


Frostating lagmannsretts dom 20.01.2004. LF-2003-00230 A. TRs saksnr. 01/05716. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Spørsmål om "whiplash" skade var påført ved yrkesskade, jf. folketrygdloven § 13-3. En 22-seters buss kolliderte med en personbil. Lavhastighet og bussjåføren ble innlagt på sykehus etter 5 dager med bant annet svimmelhet og dobbeltsyn. Senere uførepensjonert som følge av dette samt av smerter i nakke/hode. Lagmannsretten fant at sammenstøtet ikke hadde slik kraft at det kunne forårsake biologisk skade hos bussjåføren. Det var heller ikke sannsynliggjort at han hadde akuttsymptomer Uttalelser i forhold til "Qubeck Task Force" kriteriene og etter rettspraksis på området. Staten frifunnet.


Hålogaland lagmannsretts dom 12.05.2000 . LH-1999-00878. TRs saksnr. 98/02017. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Bevistemaet var hvorvidt det var klart at forholdet var en yrkesskade. Lagmannsretten uttalte: "Det fremgår av ordlyden, jf. Også NOU 1990:20 s 607, at det i disse tilfellene stilles strengere krav til bevis for at det foreligger en yrkesskade enn ellers i yrkesskadetilfellene." Ikke dispensert fra meldefristen. Staten frifunnet.


Agder Lagmannsretts dom 03.12.2002 . LA-2001-01827. TRs saksnr. 01/02032. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Melding om yrkesskade var sendt om lag 10 år etter hendelsen. I saken var det reist spørsmål om saksbehandlingsfeil ved at det ikke var foretatt nærmere undersøkelser for å klarlegge hvorvidt det for elå en yrkesskade. Lagmannsretten la til grunn at den "har gjennomgått for arbeidene til Folketrygdloven § 13-14, uten å finne at det der er klarlagt om trygdeetaten har noen slik plikt. Etter lagmannsrettens lovforståelse var ordningen etter § 13-14 at trygdeetaten ikke har noen utredningsplikt i et slikt tilfelle. Lag-mannsretten mente det må være søkerens ansvar å godtgjøre utenfor rimelig tvil at det faktisk foreligger en yrkesskade. Dette gjaldt både med hensyn til at en arbeidsulykke har skjedd og med hensyn til at denne har påført søkeren en yrkesskade. Trygdekontoret, fylkestrygdekontor et og Trygderetten må kunne hol de seg til de opplysninger og dokumentasjoner søkeren fremlegger. Staten frifunnet.


Eidsivating lagmannsretts dom 04.11.2005. LB-2004-053417. TRs saksnr. 04/00401. Grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om rett til menerstatning ved yrkesskade. Medlemmet var utsatt for en arbeidsulykke i 1999, da han falt på et glatt gulv og fikk smerter i ryggen. Trygderetten hadde anslått invaliditetsgraden til ca. 10 %, hvilket ikke medførte rett til menerstatning. Vedrørende invaliditetsgraden bemerket lagmannsretten at dens oppgave var å kontrollere om den invaliditet som var fastsatt av trygdens organer framstår som den mest riktige, basert på de fakta som forelå da Trygderetten traff sin avgjørelse. Lagmannsretten fant etter en gjennomgang av de medisinske uttalelsene at invaliditeten for så vidt gjaldt ryggproblemene lå nær 20 %, imidlertid kunne ikke mer enn halvparten av invaliditeten tilskrives yrkesskaden. Vedkommendes psykiske problemer før yrkesskaden kunne heller ikke gi grunnlag for gruppeopprykk. Uttalelser om prøvings-kompetanse, betydning av Trygderettens medisinske fagkompetanse, årsaksvurderinger med mer. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 04.10.2001. LB-2000-02276. TRs saksnr. 99/03356. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Hodetraume. Saken gjaldt årsakssammenheng. Lagmannsretten uttalte bant annet at: "I trygderetten opereres det med en fordelingsregel i de tilfellene hvor et mén har flere årsaker. Spørsmålet for lagmannsretten blir hvorvidt mer enn 15 % av As medisinske invaliditet kan tilbakeføres til arbeidsulykken i 1973. Lagmannsretten finner ikke at det er årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og As kognitive skader eller hodepinen. Retten finner det ikke sannsynliggjort at arbeidsulykken i 1973 har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den. Selv om det i trygderetten opereres med et fordelingsprinsipp når flere forhold/ulykker kan ha for-årsaket en skade, og det muligens stilles mindre strenge krav til årsakssammenheng enn det gjør i erstatningsretten finner lagmannsretten at den nødvendige årsakssammenheng her mangler. Det var ikke nødvendig for lagmannsretten å finne årsaken til A sine nåværende skader /plager. Det er tilstrekkelig for retten å ta stilling til om det er tilstrekkelig grad av årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og A sin kognitive skade og hodepineplager. Staten frifunnet.


Borgarting lagmannsretts dom 12.12.2005. LB-2004-034484. TRs saksnr. 03/1478. Kjennelse uten grunngiving.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmålet om rett til uførepensjon. Avslaget var begrunnet med at søkeren hadde unnlatt å møte til sakkyndig, slik trygdemyndighetene hadde bedt om, jf. ftrl. §§ 21-3 og 21-7. Lagmannsretten anførte at den var enig med fylkestrygdekontoret og Trygderetten i at de erklæringer som forelå i saken var motstridende når det gjaldt søkerens medisinske tilstand og behandlingsmuligheter. I tillegg kom at enkelte av erklæringene var avsagt av personer som helt eller delvis har mistet sin autorisasjon. Selv om autorisasjonen ikke var fratatt på det tidspunkt erklæringene ble avgitt, var lagmannsretten enig med staten i at grunn til en viss skepsis. Lagmannsretten kom til at søkeren ikke hadde rimelig grunn til ikke å møte hos spesialist, jf. ftrl. § 21-7 bokstav c. Antipati mot eller sympati for spesielle leger er i utgangspunktet ikke rimelig grunn til ikke å etterkomme pålegg om fremstilling. Trygdemyndighetene hadde for øvrig tatt hensyn til at søkeren kviet seg til å møte hos angjeldende psykiater og hadde foreslått alternative spesialister. Søker hadde imidlertid ikke fremstilt seg for disse heller. Det var for øvrig ikke sannsynlig at sykdom var årsaken til at hun ikke fremstilte seg. Staten frifunnet.


Hålogaland lagmannsretts dom 16.03.2006. LH-2005-130996. T Rs saksnr. 04/01650.

Sammendrag: Saken gjaldt spørsmål om uførepensjon skal gis med tilbakevirkning i inntil tre år i forhold til kravtidspunktet, jf. folketrygdloven § 22- 13 sjette ledd. Mann, født 1965, arbeidet etter videregående skole ca. 1 år ved industribedrift. Søkte deretter attføring i 1986 på grunn av allergi, men fikk avlag. Han var deretter i liten grad i ordinært arbeid. Søkte på nytt om attføring i 1996 og mottok ytelser fram til 1998. Han søkte om uførepensjon i mars 2000 og fikk innvilget 100 prosent uførepensjon fra desember 1999. Uføretidspunktet ble satt til nov. 1999, senere endret til desember 1985. Grunnlaget for uførheten var ansett å være hans psykiatriske lidelse, diagnostisert som paranoid personlighetsforstyrrelse og blandet depressiv/angstlidelse. Saksøkeren anførte at han ikke hadde tilstrekkelig kunnskap om sin psykiske lidelse og dens betydning for hans arbeidsevne. Han hadde den oppfatning at han hadde arbeidsevne, men manglet innsikt i sin sykdomstilstand. Situasjonen lignet den sak som var til behandling i Rt. 2004 side 2. Lagmannsretten viste til nevnte dom med uttalelser om hvordan bestemmelsen i § 22-13 sjette ledd er å forstå. For lagmannretten forklarte psykiater som sakkyndig vitne at en personlighetsforstyrrelse kan medføre bedre funksjonsevne enn en psykose. Lagmannsretten kom til at vilkåret for utvidet tilbakevirkning i folketrygdloven § 22-13 sjette ledd ikke var oppfylt. Psykisk svikttilstand som saksøker hadde vil ikke nødvendigvis utelukke mulighet i lønnet arbeid. Mulighetene for å komme i arbeid vil blant annet avhenge av tilgangen av den typer arbeid slike arbeidssøkere er egnet for. Kravet om uførepensjon og om dette skal innvilges vil derfor til en viss grad avhenge av skjønns-messige vurderinger. Videre hadde vedkommende gjennom sin aktivitet evnet å i vareta sine interesser i forhold til ytelser fra trygden. Faktum i Høyesterettsdommen fra 2004 ble vurdert noe annerledes enn i foreliggende sak. Staten frifunnet.


Gulating lagmannsretts dom 17.03.2003. LG-2001-02477. TRs saksnr. 01/00353. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saksøker mottok sykepenger og gjennomførte attføring i 1980-82, vedkommende oppebar deretter sosialstønad. Avslag på uførepensjon i 1990. Innvilget uførepensjon med virkning fra 1991 og uføretidspunkt i 1969. Saksøker anførte at det burde vært veiledet om muligheten for å søke uførepensjon på et tidligere stadium. Saksøkte bestred dette. Lagmannsretten er enig med saksøkte i at det vil være å strekke veiledningsplikten for langt om saksøker gis medhold i sin anførsel her. Staten frifunnet.


Eidsivating lagmannsrett 20.11.2002. LE-2002-00236. TRs saksnr. 01/02426. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt gjenopptagelse av tidligere krav om uførepensjon og beregning etter reglene for unge uføre, jf. folketrygdloven § 3-21. Avgjørende i saken ble misligholdt veiledningsplikt. Lagmannsretten fant at trygdekontoret skulle ha veiledet den ressurssvake saksøker da hun i sin tid kom med en mangel full anke og gitt henne bistand til å formulere argumenter i denne. Lagmannsretten viste til skjerpet veiledningskrav når parten er ressurssvak. TRs kjennelse opphevet.


Borgarting lagmannsretts dom 19.12.2001. LB-2000-03503. TRs saksnr. 00/0318. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: I saken var det store uklarheter omkring en innvandrerkvinnes evne til arbeid i hjemmet og det var reist spørsmål om hun hadde misforstått skjemaet "Tilleggsopplysninger vedrørende husarbeid". Lagmannsretten mente at det blant annet burde vært gjennomført et hjemmebesøk for å kartlegge hvilken faktisk bistand og belastning hennes barn representerte. TRs kjennelse ugyldig.


Eidsivating lagmannsretts dom 20.11.2002. LE-2002-00236. TRs saksnr. 01/02426. Ikke grunngitt kjennelse.

Sammendrag: Saken gjaldt krav om gjenopptakelse og krav om status som ung ufør. Det forelå ikke legeerklæringer fra før 1995, mens krav om ung ufør refererte seg til saksøkers tilstand før 1987. Lagmannsretten mente massive plager over et så lang tidsrom burde ha nedfelt seg i noe dokumenterbart. Til påstand om mangelfull utredning ble det lagt vekt på saksøkers representasjon ved advokat og ansvaret for å fremlegge dokumentasjon til egen fordel i et slikt tilfelle. Den eventuelle saksbehandlingsfeil som kunne hefte ved fylkestrygdekontorets vedtak 21.september 2000 på bakgrunn av mangel full utredning blir derfor reparert ved fylkestrygdekontorets utredning til Trygderetten 21. april 2001 og Trygderettens kjennelse 5. oktober 2001. Begge instanser må på de respektive tidspunkt kunne legge til grunn at parten gjennom sin advokat og ved advokatens anke 18. oktober 2000 har presentert det faktagrunnlag som etter saksøkers oppfatning kan vise at saksøker var ufør før januar 1987. Utredningskravet etter forvaltningsloven § 17 blir for omfattende om man på dette tidspunktet skulle kreve at forvaltningen på egenhånd skulle forsøke å fremskaffe bevis for saksøkers tilstand før 1987 som saksøker selv og hennes advokat ikke har påberopt seg. TRs kjennelse blir likevel opphevet som følge av misligholdt veiledningsplikt, jf. fvl. § 11 da saksøker i sin tid skulle vært veiledet og gitt bistand til å formulere argumenter i en mangelfull anke. Vist til juridisk teori om emnet. TRs kjennelse opphevet.